Regelverksmodeller

Dette dokumentet beskriver en modell for å kategorisere ulike domenenavnregelverk ved å identifisere sentrale egenskaper som former den måten regelverket oppleves på og sortere regelverkene etter disse egenskapene. Det er viktig å være klar over at mange andre faktorer (priser, eventuell oppdeling av toppnivådomenet i kategoridomener etc.) også spiller en rolle når det gjelder hvordan regelverket oppleves. Kategoriseringen kan likevel være nyttig for å identifisere en del felles fordeler og ulemper som deles av regelverk som er i samme kategori.

Når man skal sammenlikne forskjellige domenenavnsregelverk så er det er to sentrale dimensjoner som til en stor grad former regelverket. Den ene er antall domenenavn en søker kan inneha. Den andre er hvilke krav som stilles til søkeren ved registrering av et domenenavn. (Vanlige krav i denne sammenhengen er krav om at søkeren er en organisasjon eller krav om dokumentasjon av bindingen mellom søker og domenenavn.) Utfra disse to aksene kan man dele inn domenenavnsregelverk i fire hovedområder (se figur 1).

Figur 1: Regelverkskategorier
Figur 1: Regelverkskategorier

Sterke krav til søker

Felles for begge de øvre områdene er at man har prioritert å hindre at domenenavn blir registrert av søkere som ikke har noen rett til å inneha navnet. For å oppnå dette stiller man sterke krav til søker, blant annet at søker er i stand til å dokumentere at han har rettigheter til navnet han ønsker å registrere. Det kan også stilles andre krav, f.eks. at søkeren har lokal tilstedeværelse i det geografiske området som toppnivådomenet tilhører. Søkerne siles gjennom de ulike kravene, og først når de er oppfylt gjelder `først til mølla’-regelen. Dette leder til færre konflikter om domenenavn, men begrenser søkernes valgfrihet ved valg av domenenavn.

Strengt regulert
Øverst i venstre hjørne på figuren finner man regelverk som bygger på at søker får et lite antall domenenavn, og at hver søknad vurderes opp mot strenge krav som stilles til søker. Mange toppnivådomener har startet i denne kategorien med et strengt regulert regelverk, og så gått over til mindre regulerte regelverk etterhvert.

Så lenge antallet domenenavn som tillates registrert er begrenset vil det være mindre anledning til å drive utstrakt spekulasjon i domenenavn og hamstring av domenenavn. Og siden det er en begrensning på antallet navn som søkeren kan ha så kan det tillates litt fleksibilitet når det gjelder kravene til dokumentasjon av bindingen mellom navn og søker (f.eks. ved å tillate referanse til firmanavn, et varemerke, et navn man handler under, en logo eller andre former for dokumentasjon når søker skal dokumentere sine rettigheter til navnet). Begrensningen på antall domenenavn betyr også at selv om regelverk i denne kategorien krever manuell vurdering av alle søknaderer så skalerer den rimelig bra og det er ikke nødvendig å bygge opp et stort apparat for å håndtere søknadsbehandlingen.

Byråkrati
Øverst i høyre hjørne finner man regelverk som fremdeles setter sterke krav til søker, men som har økt antallet domener som kan registreres per søker. Under denne kategorien vil en av registreringsenhetens viktigste oppgaver være å vurdere dokumentasjon fra søkere. Når begrensningen på antall domenenavn faller bort må kravene til søker måtte økes i forhold til hva som er tilfellet under et begrenset antall registreringer. Det vil da kunne være aktuelt å benytte mer ekstern vurdering foretatt av advokater eller patentbyrå for å avgjøre om dokumentasjonen er god nok. For å kunne håndtere en stor mengde søknader som krever manuell vurdering må registreringsenheten være stor. At flere instanser må rådspørres kan også føre til lengre behandlingstider og høyere kostnader per domenenavn. Fordelen med denne typen regelverk er at i motsetning til de strengt regulerte regelverkene så begrenser de ikke en søker fra å registrere alle sine varemerker, uavhengig av hvor mange de er.

Svake krav til søker

Felles for de nedre områdene er at man har prioritert søkernes valgfrihet fremfor å hindre urettmessig registrering av domenenavn. Det innebærer at registreringstjenesten ikke blander seg inn i hvem som registrerer navnet. Det foretas ikke noen siling av søkere, den som søker først får registrert det aktuelle navnet. Konfliktnivået etter registrering er høyere under disse domenene, og det er flere tilfeller av domenepirateri enn under de mer restriktive domenene.

For de toppnivådomenene hvor det nesten ikke settes krav til søkeren blir det i tillegg mindre forutsigbart hvem som befinner seg bak de ulike domenenavnene, i motsetning til det som er tilfelle for regelverk som krever at søkeren skal være tilstede i landet som toppnivådomenet tilhører, eller skal være en registrert organisasjon. På den annen side betyr færre krav til søkeren også at søkeren har større frihet til å velge det domenenavnet han vil.

Kvoteregulert
Nederst i venstre hjørne finner man regelverk som setter svake krav til søker, men har et begrenset antall domener som kan registreres per søker. Her prioriteres søkers valgfrihet over ønsket om å hindre at domenenavn registreres urettmessig. Man forsøker likevel å legge et visst tak på spekulasjon og hamstring ved å sette en begrenset kvote søkerne kan fylle. Løsningen krever lite byråkrati, og kan implementeres av en liten registreringstjeneste.

Uregulert
Nederst i høyre hjørne finner man regelverk som setter få eller ingen krav til søker, og ingen begrensninger på antallet domenenavn som kan registreres. Som i den foregående kategorien har man også her valgt å prioritere søkers valgfrihet. Det ubegrensede antallet domenenavn hver søker kan ha betyr at hamstring av domener kan være et problem dersom ikke andre mekanismer (f.eks. pris på registreringene) brukes for å begrense det antallet domenenavn søkeren finner det praktisk å ha. Regelverk i denne kategorien skalerer bra og krever en liten registreringsenhet.

Konflikthåndtering

Under alle de nevnte regelverksmodellene kan det oppstå konflikter om retten til et domenenavn. Uavhengig av graden av vurdering som registreringsenheten foretar ligger det endelige ansvaret for valget av domenenavn på søker. Ved konflikter er dermed vanlig prosedyre for registreringsenheten å informere partene om hvordan de kommer i kontakt med hverandre, men ellers ikke blande seg inn i konflikten.

Dersom partene ikke kommer til enighet vil konflikten kunne løses gjennom bruk av det aktuelle rettssystemet, i henhold til gjeldende lovgivning om navnerett. På denne måten avviker ikke domenenavnskonflikter fra andre konflikter om retten til et navn. Ulempen er at dette kan være en tidkrevende prosess, og det har også enkelte ganger vært problematisk å få klarhet i hvilke lover som er gjeldende. Særlig gjelder dette for de generiske topp-nivå domenene, men problemstillingen har også dukket opp i de nasjonale domenene. For å avhjelpe dette problemet er det en del toppnivådomener som har innført en form for alternativ tvisteløsningsmekanisme som kan brukes i stedet for å gå rettens vei. Det er også viktig å være klar over at selv under de uregulerte domenenavnsregelverkene er antallet konflikter lite sammenliknet med antallet navn som registreres.

Å bytte kategori

Desverre finnes det ikke et «perfekt» regelverk som dekker alle behov. Alle regelverkstypene har sine fordeler og ulemper, og hvilken modell som velges for et toppnivådomene avhenger av hva det lokale internettsamfunnet anser som de viktigste kriteriene. Hvis fleksibilitet og valgfrihet prioriteres høyere enn ønsket om å hindre urettmessige registreringer, vil man velge et regelverk med svake krav til søker. Hvis det er et sterkt ønske om å hindre hamstring og til en viss grad minske spekulasjon vil det velges et regelverk som legger begrensninger på antallet navn en søker kan registrere.

Etterhvert som behovene til det lokale internettsamfunnet endres vil også regelverket endres. Et typisk eksempel er et toppnivådomene som starter med et ganske restriktivt regelverk, og så senere liberaliserer regelverket, enten ved å fjerne begrensningen på antall navn en søker kan ha, (noe som flytter det fra den strengt regulerte kategorien til byråkratikategorien) eller ved å minske kravene til søker (fra strengt regulert til kvoteregulert) eller gjør begge deler på en gang (fra strengt regulert til uregulert).

Det som er viktig å være klar over når man bytter kategori er at mens det er relativt enkelt å liberalisere et restriktivt regelverk så er det svært vanskelig å gå tilbake igjen og begrense et liberalt regelverk. Man må derfor sørge for at det lokale internettsamfunnet forstår konsekvensene av endringen før den gjøres.

Domenenavnregelverk blant landkodetoppnivådomener

Selv om de ulike toppnivådomenene vil endre sine regelverk over tid, og det ikke finnes noe «perfekt» regelverk, kan det likevel være interessant å se etter globale mønstre i forhold til hvilken regelverksmodell som er mest populær på det nåværende tidspunkt.

Figuren nedenfor viser hvordan regelverkene til ulike toppnivådomener er fordelt på de fire kategoriene. For å plassere de ulike regelverkene korrekt på skalaen over krav til søkeren har det blitt regnet ut en verdi for hvert regelverk avhengig av hvor mange av de tre følgende kravene som stilles til søker:

  • Et krav om at søker dokumenterer at han har rettigheter til det ordet han ønsker å registrere. Dette kravet vektes tyngre enn de andre to kravene, et hvert regelverk som har dette kravet ender opp i en av de øvre kategoriene, et regelverk uten dette kravet ender opp i en av de to nedre kategoriene.

  • et krav om at søker er en organisasjon

  • et krav om at søkeren er tilstede innenfor det geografiske området som toppnivådomenet hører til. (Det å kreve at søkeren har en administrativ kontakt innenfor området teller som å halveis ha oppfyllt dette.)

Figur 2: Regelverk blant landkodetoppnivådomener
Figur 2: Regelverk blant landkodetoppnivådomener

Mens mange toppnivådomener startet med et strengt regulert regelverk så er det svært få av regelverkene i figuren som for tiden befinner seg i denne kategorien. Dette reflekterer den generelle liberaliseringen av regelverk som har funnet sted de siste årene.

Det er også klart fra figuren at flesteparten av toppnivådomenene ser ut til å foretrekke et regelverk som ikke setter noen begrensninger på antallet domenenavn som søkeren kan registrere. Det finnes noen unntak, og de fleste av dem har valgt et kvoteregulert regelverk.

Mens flertallet av toppnivådomenene i figuren tillater et ubegrenset antall domenenavn per søker så varierer graden av krav som stilles til søkeren. Noen få krever at søkeren dokumenterer rettigheter til domenenavnet (Australia, Bulgaria og Mauretania er noen eksempler på domener som gjør dette). Den største andelen befinner seg likevel i den uregulerte kategorien og krever ingen dokumentasjon av rettigheter. En del av disse krever likevel at søkeren er en organisasjon eller befinner seg innenfor det geografiske området til toppnivådomenet (eller begge deler), noe som leder til spredningen innenfor kategorien.

Den stadig økende bruken av Internett har resultert i et kontinuerlig driv for å få endret reglene for å registrere domenenavn. I motsetning til før er de store selskapene sjelden tilfredse med å ha bare en Internettadresse. De vil ha flere domener som hver for seg fokuserer på forskjellige tjenester og kundegrupper, og de vil ha en enkel registreringsprosess med få eller ingen hindringer. Det er også interessant å merke seg at mange av dem i stadig økende grad fokuserer på å bruke domenenavn for å generere og videresende trafikk til en spesifikk nettjeneste eller nettsted, heller enn å bruke domenenavn som en identifikator for en tjeneste eller et selskap.

Til sammen har disse faktorene resultert i en generell bevegelse mot mer liberale og fleksible regelverk. Det faktum at liberalisering nesten alltid er en enveisendring har bidratt til å forsterke utviklingen.

Regelverket for .no – et eksempel på det å bytte kategori

Regelverket for .no-domenet befant seg tidligere blant de strengt regulerte regelverkene. Regelverket krevde at søker var en organisasjon, og at bindingen til navnet ble dokumentert, men var noe mer fleksibel i hva som gjaldt som dokumentasjon enn det som ble praktisert i Sverige og Finland (som på den tiden også hadde et strengt regulert regelverk).

I februar 2001 gjennomførte Norid (registreringsenheten for .no) i samråd med Post- og teletilsynet en overgang til et mer liberalt regelverk for .no-domenet. Bakgrunnen for endringene i regelverket for .no var de signalene Norid mottok om at det tidligere regelverket var for restriktivt. Endringen tok derfor utgangspunkt i ønsket om mer valgfrihet for søkeren.

For å oppnå dette ble det foreslått at antallet domenenavn som kunne registreres per søker ble økt. Dersom kravene til søker skulle opprettholdes, samtidig som hver søker skulle kunne registrere flere domenenavn ville man måtte bygge opp et større og mer byråkratisk apparat rundt vurderingen av søknader. En slik løsning vil riktignok prioritere en høy kvalitet i navnerommet, men vil øke både behandlingstid og kostnad per domenenavn. Norid anså derfor en slik løsning som lite hensiktsmessig. Det hadde også kommet signaler om at kravene til søkerne i det gamle regelverket var for strenge. Norid foreslo derfor å operere med svakere krav til søkeren. På denne måten ville det bli mulig å behandle flere søknader uten å måtte øke behandlingsapparatet.

For å dempe kravene som ble stilt til søker foreslo Norid at kravet om dokumentasjon av binding mellom søker og domenenavn ble fjernet. Når det gjelder kravet om at søkeren skal være en organisasjon, så viste erfaring fra Danmark at det kan være vanskelig å vedlikeholde kontaktinformasjon når det ikke kreves noen form for identifikasjon av søkerne. Resultatet er mange domenenavn som ikke virker (f.eks. epost går til galt sted, webtjenere er utilgjengelige), noe Norid anså som svært uheldig. Navnerommet under .no hadde så langt hatt en høy teknisk kvalitet, hvor det var lagt vekt på at domenenavnene som var registrerte også skulle være operative. Norid så det som ønskelig å fortsatt opprettholde kvaliteten, og foreslo derfor at kravet om at søkeren skal være en organisasjon ble beholdt.

Ved å åpne for flere domenenavn, eller stille svakere krav til søker åpnes det samtidig mer for domenepirateri. Dette er noe man spesielt ser i domener som .com-domenet. Norid anså det som ønskelig å forsøke å holde piratvirksomheten nede på et lavere nivå enn hva som finnes i .com. For å oppnå det foreslo Norid at man la seg på en kvoteregulert politikk, med en øvre kvote på antall domenenavn, samt opprettholdt kravet om at søker skal være en organisasjon.

Figur 3: Liberaliseringen av .no
Figur 3: Liberaliseringen av .no

Ut fra erfaringene som er gjort i andre domener anså Norid det som sannsynlig at den foreslåtte endringen ville føre til at antallet konflikter økte. Dette ville igjen føre til et sterkere press på rettsvesenet, men det ble antatt at den øvre grensen på antall domenenavn ville holde mengden konflikter nede på et overkommelig nivå.

For å sikre at forslaget var i tråd med det internettsamfunnet i Norge ønsket la Norid forslaget ut til en bred åpen høring høsten 1999. Utfra resultatet av høringen anså Norid at flertallet av de som deltok i høringen ønsket en endring av regelverket for .no i henhold til det forslaget Norid hadde lagt frem. Endringen ble derfor iverksatt. (Informasjon om endringen, samt en evaluering av selve overgangsprosessen finnes på http://www.norid.no/regelverk/forslag/liberalisering-1999/)

Sist endret i 2015 eller tidligere