Det var en gang. Før Facebook og før e-post. Folk snakket om EDB med ærefrykt, og internett var noe bare et fåtall eksperter i verden hadde et forhold til. Vi fylte ut selvangivelsen på papir og sto i kø 31. januar for å levere den, biblioteket holdt styr på tusenvis av bøker med kartotekkort, reiser var noe vi bestilte hos et reisebyrå i byen, og NSB skrev ut togbilletter for hånd. Kontorhverdagen var preget av protokoller, blåpapir og korrekturlakk. Kunnskap hentet vi fra bøker, hvis vi da ikke fikk den muntlig fra en som satt på kunnskapen, og nyheter fikk vi fra papiraviser eller fra NRK. I nyhetsredaksjonene startet de arbeidsdagen med å bla gjennom metervis med teleksmeldinger som var kommet inn i løpet av natta.
Dette var 1980-tallet, som bare ligger tre tiår tilbake i tid. I løpet av disse årene har vi fått Altinn og andre tjenester for kommunikasjon med det offentlige, og vi kjøper billetter og alt annet vi kan tenke oss med et par sveip på telefonen. Et nytt sveip, og all verdens informasjon og kunnskap, reell som oppdiktet, er tilgjengelig i mengder ingen av oss er i stand til å ta inn og vurdere. I tillegg er internett blitt en arena der hver enkelt av oss kan bygge vår identitet og viser oss
fram for verden.
Utviklingen har skjedd så umerkelig at de fleste tar teknologien og den åpne tilgangen på informasjon som en selvfølge. Når jeg søker eller legger inn en adresse i nettleseren, forventer jeg å få de svarene jeg er på jakt etter, enten jeg sitter på jobben, går i fjellet eller sitter på et fly, og enten jeg er på Galdhøpiggen, i Ghana eller på Grønland.
Det er verken flaks eller tilfeldigheter som gjør at internett virker omtrent prikkfritt overalt i verden. Det ligger lag på lag med teknologi mellom telefonen min og nettet som trafikken skal rutes gjennom, og det ligger lag på lag i andre enden før en mottaker kan se eller høre det jeg har sendt. Teknologien må være nøyaktig standardisert og satt opp for at alt skal fungere, og det må være enighet globalt hvis internett skal fungere overalt i verden. Dette skjønte de som startet dette eventyret, og de gjorde en meget grundig jobb, både med teknologien og organiseringen rundt.
Internett fungerer uten domenenavnsystemet. Det er mulig å finne fram til informasjon og tjenester ved hjelp av maskinadresser, men i praksis er dette tungvint for en vanlig nettbruker. Domenenavnsystemet gjør det enklere å ta seg fram, siden det oversetter maskinadresser til navn vi kan lese og huske. Sammen med nettleseren, som kom i en første utgave i 1991, ga dette startskuddet til at internett ble allemannseie.
Foto: Irene Fertik, USC News Service
Da det norske toppdomenet ble opprettet i 1987, var det svært få domenenavn i verden. Til tross for et helt ubetydelig antall, var pionerene likevel forutseende nok til å legge opp et system som kunne tåle en vekst de antok ville komme. Og vekst ble det. I dag er det registrert om lag 330 millioner domenenavn i verden, og strukturen som ble lagt opp på 1980-tallet, har tålt veksten uten antydning til knirk. Av ulike årsaker gikk det noen år før internett slo an. I 1995 var det fortsatt registrert bare 1000 norske domenenavn. Så tok utviklingen fart, og bare tre år senere passerte antallet 100 000. Derfra gikk kurven bratt i været til dagens om lag 725 000, og antallet øker fortsatt hver dag.
I starten opplevde vanlige nettbrukere domenenavn først og fremst som adresser til nettsider. E-post er det andre store bruksområdet, men det tok flere år før vi kunne regne med å nå folk på jobb og privat per e-post. I akademiske miljøer var e-post i vanlig bruk fra tidlig på 1990-tallet, mens det ikke ble vanlig ellers i samfunnet før mot slutten av tiåret. Hvor mange norske e-postadresser som er registrert i dag, er det umulig å telle. Hvert domenenavn kan ha et ubegrenset antall e-postadresser, i tillegg finnes det et uendelig antall gratisadresser under domener som gmail og hotmail.
I dag er internett og domenenavn en helt sentral infrastruktur for alle deler av samfunnet, og som vi er avhengige av på en rekke viktige områder. I takt med dette ble spørsmål rundt forvaltning av den norske domeneressursen etter hvert mer interessante både for myndighetene og ulike interessegrupper. Domeneressursen er på ett vis uendelig. Det er i prinsippet mulig å sette sammen bokstaver og tall i et nesten ubegrenset antall. Likevel kan det være kamp om gode navn, og vi opplever konflikter både om selve domenenavnet og om tjenester som er knyttet til domenet. Det er avgjørende at dette området reguleres på en åpen og demokratisk måte slik at ressursen blir rettferdig fordelt, og at konflikthåndtering skjer ut fra vanlige rettsprinsipper.
I Norge har vi hatt en godt forankret modell og ryddig drift av toppdomenet helt fra starten. Det norske toppdomenet er kjent som et kvalitetsdomene, og er et klart førstevalg blant bedrifter og privatpersoner i Norge. En viktig årsak til det er at tjenesten er teknisk meget robust, og at prosessene er åpne og forutsigbare. Folk har tillit til et norsk domenenavn og opplever det som trygt.
Publisert som kronikk i Adresseavisen 16. mars 2017. Tekst: Elisabeth Farstad.
- 17. mars 1987
.no registrert som nasjonalt toppdomene for Norge av Jon Postel - 1987
.no delegeres til internettpionerene Pål Spilling og Jens Thomassen, som igjen overfører ansvaret til UNINETT - 1989
Den eldste bevarte sonefilen viser en database med 19 domenenavn - 1991
World Wide Web lanseres, internett blir tilgjengelig for vanlige brukere - 1995
Mer enn 1000 nye domeneregistreringer i løpet av ett år - 1996
Navnet Norid ser dagens lys, et akronym for norsk registreringstjeneste for internett domenenavn - 1998
Google lanseres og endrer måten vi finner informasjon på nettet på - 2000
Tallet på .no-domener passerer 50 000 - 2001
Bedrifter og andre virksomheter kan registrere mer enn ett domenenavn, og de kan registrere hva de vil og ikke bare firmanavn eller varemerke - 2014
Privatpersoner kan registrere domenenavn direkte under .no - 2016
Vi passerer 700 000 norske domenenavn - 17. mars 2017
.no 30 år